Fagdidaktikken er i fokus i disse år, men det kniber med den danske forskning. Videncenterkonsuelnt Dr. Pæd. Bo Steffensen, CVU Stork har i 2003 udgivet "Det fagdidaktiske projekt ." Redaktionen har derfor bedt professor Sigmund Ongstad, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo, om at læse og kommentere værket  i form af en udvidet anmeldelse. Sigmund.Ongstad@lu.hio.no

Jeg kan umiddelbart flagge sympati for Steffensens prosjekt, å forsøke å åpne portene mellom fagdidaktikk og allmenndidaktikk (kap. 1 og 6). To hovedgrep føles også riktig; for det første at en dypere forståelse av læring, viten, dannelse og læringsteori er sentral for en slik tilnærming (hhv kap. 2, 3, 4 og 5), og for det andre at en mer pragmatisk, systemisk, kommunikativ forståelse er påkrevd for brobygging mellom (bl.a.) læringsteori, dannelse og fagdidaktikk (delmoment i kap. 4, 5 og dels 6).

Hva boka altså forsøker, er å etablere navigeringspunkter i en polarisert fag- og vitenskapskontekst, men samtidig å holde fagdidaktikk som begrep tilstrekkelig åpent, la feltet være underveis. Retningen er likevel tydelig - målet er en metaorientert, allmenn fagdidaktikk som evner å se enkeltdidaktikker utenfra og som samtidig kan kobles til allmenndidaktikk.

Jeg vil understreke at jeg er en norsk, morsmålsdidaktisk leser og lærerutdanner med interesse for andre fags didaktikk og stiller dermed med begrenset innsikt i danske forhold. Jeg er nok dessuten påvirket av at jeg selv nylig har skrevet ei fagdidaktisk bok, dels i slekt med, dels klart forskjellig fra Steffensens (Ongstad, 2004b[1]). Siden Steffensens bok er på 384 sider, nøyer jeg meg med et utvalg momenter, noe som også kan bidra til en tematisk vridning. Noen organiserer gjerne anmeldelser i én deskriptiv og én normativ del. Jeg vil la disse gå mer over i hverandre.

I kap. 1 legges et foreløpig og i kap. 6 et mer avklart grunnlag for en allmenn fagdidaktikk. En modell (som videreutvikles) sammenligner allmenndidaktikk og fagdidaktikk (s. 35, s. 287 og s. 315). Den legger til grunn at allmenndidaktikken vil vektlegge, i prioritert rekkefølge, elev, undervisningsformer, og innhold og nærmest se bort fra begrunnelser. Fagdidaktikken vil, i følge Steffensen, snarere prioritere innhold og begrunnelser, mens metodikk kommer i tredje rekke, og den lærende hevdes å få liten eller ingen oppmerksomhet. Tilnærmingene synes inkompatible, idet fagdidaktikk altså domineres av hva og hvorfor, mens allmenndidaktikk favoriserer hvem og hvordan. Men selv om en fagdidaktisk modell derfor ikke kan rommes i en allmenndidaktisk og vice versa, ses likevel tilnærmingene som komplementære og fremtidig nødvendige.

Men en kan kanskje spørre kritisk hvorvidt det finnes én fagdidaktikk og én allmenndidaktikk og som skulle passe til den noe kategoriorienterte beskrivelsen. Når Steffensen går inn på enkeltdidaktikker, finner han f.eks. at danskdidaktikk i høy grad oppfatter fagdidaktikk som allmenn didaktikk anvendt på dansk. Men kanskje holder dette på å endre seg (Moos, 2002[2]; Sørensen, 2002[3] og Krogh, 2003[4])? Og i Norge har orientering mot allmenndidaktikk neppe vært hovedtendensen for norskdidaktikk. En studie av fagdidaktikk som forskningsfelt viser riktignok at det i Norden har vært utbredt å se fagdidaktikk som fag + allmenndidaktikk. Men denne oppfatningen utfordres av en tydeligere tendens til å ta utgangspunkt i faget (Ongstad, 2004a[5]). Så det kan kanskje finnes bredere og mindre oppdelte fagdidaktikkoppfatninger enn hva modellen til Steffensen gir plass og uttrykk for?

Det er fortjenstfullt at boka diskuterer viten (kap. 2). Her drøftes forholdet mellom radikalkonstruktivisten von Glaserfelds monisme og språkfilosofen Searles dobbelte ontologi. For Steffensen (2003:101) fremstår von Glaserfelds posisjon i siste instans som en psykisk teori om (den lærendes) bevissthet. Searle, som Steffensen lener seg tungt på, hevder derimot at den virkelige verden eksisterer uavhengig av om noen kan oppfatte den og at det følgelig finnes en realistisk epistemologi som kan gi sikker viten om verden. Disse to polariserte posisjonene, men særlig Searles, blir viktig for drøftingen gjennom andre deler av boka.

Jeg kunne nok ha ønsket meg at boka hadde dvelt mer ved ulike termer på feltet, og at det f.eks. ble spurt: Hva med ulike former for kunnskap? Hva med at viten etymologisk sett ikke brukes på engelsk? Hva med bruk av karakteriserende adjektiver som u-/sikker, ikke-/validisert, ikke-/falsifisert (viten/kunnskap)? osv. Kanskje kunne fremstillingen av viten(skap) ha tjent på, slik Sjøberg gjør i sin bok Naturfag som allmenndannelse, å knytte diskusjonen rundt Poppers krav om falsifiserbarhet (Sjøberg, 1998:209[6]). Steffensen gjør ellers fornuftig nok et skille mellom epistemologi og ontologi, og følgelig en forskjell mellom erkjennelse og viten. Men mens en slik tydelig grenseoppgang kanskje er mer nødvendig for visse fag, kan likevel eksemplene som analyseres i lys av denne todelingen, føles, om ikke på siden, så mindre dekkende for andre fagområder.

Både Searle og Steffensen mener det finnes viten, men at den er relativ og prosessuell, og at en derfor ikke uproblematisk kan klargjøre hva, hvordan og hvor den er. Denne u-/sikkerheten får avgjørende betydning for fagdidaktikk som hva og hvorfor. Det jeg måtte savne her er hvorfor Steffensen nøyer seg med Searles todeling av virkelighet i en ytre og en sosial verden, og altså ikke også trekker inn en tredje, nemlig en indre, subjektiv verden, slik f.eks. Habermas opererer med (Habermas, 1988[7]). En slik tredeling ville kunne skape en mer produktiv dynamikk som kunne komme den videre behandling av dannelses- og læringsbegrepet til gode, noe det ellers finnes tilkoblingsmuligheter flere steder: Der findes både en biologisk, en sociokulturel og en individuelt funderet dannelse af selvet (Steffensen, 2003:174).

Dagens fag-/didaktikk kan neppe komme utenom fenomen som post- eller senmodernitet. Steffensen nevner riktignok teoretikere som Lyotard, Giddens, Ernest og Ziehe, som alle har berørt dette spørsmålet, men vi møter egentlig ikke postmodernisme (dagens 'kontekst') som et samlet tema. Det er gjerne nettopp begreper som viten, sannhet, virkelighet, verden og selv poststrukturalister ville ha stilt spørsmålstegn ved, ikke minst innen tekstbaserte vitenskaper. De ville kanskje forsøkt seg på en 'dekontekstualisering' av tilforlatelige setninger som f.eks.: Vi har for det første en mængde viden som er korrekt (s. 233)og Alle disse opfattelser er rigtige (s. 257). Det er neppe 'galt' (sic!) å bruke slike adjektiver, men de gir kanskje signal om en viss diskurs.

En kunne vente at et avansert kommunikasjonbegrep som det Steffensen finner i Watzlawicks pragmatiske teori skulle dempe en tradisjonell polarisering mellom avsender og mottaker, mellom førsteperson og andreperson, mellom førsteperson og tredjeperson osv. Det kommunikative synes likevel også i Steffensens fremstilling å ha en tendens til å bli 'dialogisk' og dialogisk en tendens til å bli dual, dvs. tosidig. Dermed faller det vanskelig å se hvorvidt uønskede dualismer egentlig blir overbevisende oppløst. Som danske kontraster kan f.eks. nevnes Pædagogikkens treklang. Et opgør med dualismen i dansk skoletænkning (Hansen, 2003, f.eks. s 93[8]), Knud Illeris' trekant Piaget-Freud-Marx (Illeris, 2000:190[9]) og Ellen Kroghs doktoravhandling om danskfaget i moderniteten (f.eks. om identitets-, vitens- og kulturproduksjon (Krogh, 2003:303ff).

I kap. 6 settes begrepene viten, dannelse og læring mer eksplisitt inn i en metadidaktisk ramme (s. 289ff). Ndg læring dras den kritiske konklusjonen at dominerende pedagogiske teorier behandler læring som et allmenndidaktisk problem og fokuserer eleven og ikke på hva. Dermed blir læringsteoriene generelle og gjerne løsrevet fra faglig innhold. Her kobles også kommunikative modeller til allmenn fagdidaktikk, noe jeg ser som et stort pluss for boka, for nyere kommunikativ forståelse er mangelvare i allmenndidaktikken, som fortsatt blindt forterper seg på Piaget-Vygotsky-antagonismen. Men for meg oppstår det samtidig et visst forventningstap  - som leser får jeg inntrykk av at det til syvende og sist dreier seg mer om nyrokkeringer av gamle motsetningspar enn om en prinsipiell avklaring av den resiproke og paradoksale relasjonen mellom første-, andre- og tredjeperson (jeg-du-det), mellom forholdet mellom individ, verden og samfunn, mellom den indre, den ytre og den sosiale verden. Dermed forblir ansatser til en slik forståelse i de foregående kapitlene mest nettopp ansatser.

Boka munner ut i utfordringer for en allmenn fagdidaktikk, en term Steffensen foretrekker istedenfor metadidaktikk eller komparativ eller sammenlignende didaktikk. Går en først inn på tankegangen, er det lett å gi sin tilslutning til at en allmenn fagdidaktikk må kunne analysere hele det fagdidaktiske felt og kunne skjelne mellom faglige og fagdidaktiske uenigheter. Skal den det, bør den selvsagt skjerpe sin oppfatning av begrepene viten, dannelse og læring slik boka har lagt opp til. Men fagdidaktikk bør også relateres til noe konkret, f.eks. til grunnskole-, gymnasieskole- eller lærerutdanningsnivået. Omfanget av fagintegrering er jo knyttet til en utdannings dannelsesoppdrag. Det er en konkretisering jeg savner, for drøfting på et konkret nivå ville bedre kunne validisere bokas generaliseringspotensial og si noe om relevansen av en allmenn fagdidaktikk.

Språklig sett er boka er fri for snikksnakk. Den er stram i strukturen, selv om dens diskursive fagsjargong i visse partier kan være litt påtrengende. Dens klare faglige og innholdsmessige posisjonering backes godt opp av disposisjon, begrepsbruk og fremstilling forøvrig. Det er også prisverdig at den presenterer seg - eller rettere - sitt objekt som uavsluttet. Steffensens bok er viktig, ikke bare for dansker. Andre nordiske fag-/didaktikere vil kunne gjenkjenne og nyerkjenne de mange dilemmaer den reiser. Den har generell og spesiell didaktisk relevans. Personlig er jeg noe i tvil om vi er modne for en allmenn fagdidaktikk nå. Foreløpig tror jeg kanskje mer på fagdidaktisk selvransakelse i enkeltfagene i kombinasjon med konkret komparativ fag-/didaktikk. Uansett vil Det fagdidaktiske projekt være en relevant og betimelig utfordring for de som er opptatt av disse spørsmål.

Bo Steffensens "Det fagdidaktiske projekt " Akademisk forlag A/S 2003 384 s. kr 348