• De professionelle, Hjort, K. (red), Roskilde Universitets forlag 233 s., kr. 225
• Relationsprofessioner, Lærare, pædagoger, sygeplejersker, sundhedsplejersker, socialrådgivere og mellemledere.
  Moos, L. Krejsler, J. & Fibæk Laursen, P. (red), Danmarks Pædagogiske Universitets Forlag. 288 s. kr 275

Profesjonssosiologien ble for en tid tilbake nærmest erklært død. Det har vist seg svært vanskelig å gi en presis definisjon av hva som kjennetegner profesjoner til forskjell fra andre yrkesgrupper. Innenfor den tradisjonelle funksjonalistiske tradisjonen ble det ganske ensidig lagt vekt på at profesjonsutøverne ivaretar viktige oppgaver i samfunnet som ikke kan ivaretas gjennom marked eller byråkratisk styring. Med utgangspunkt i Webers begrep om ”social closure” la den profesjonskritiske tradisjonen vekt på at yrkesutøvernes profesjonaliseringsstrategier i hovedsak dreier seg om å fremme gruppens egeninteresser. I dag registrer vi imidlertid en fornyet interesse for profesjoner ikke bare innenfor sosiologi, men også innenfor fag som historie, pedagogikk, statsvitenskap og filosofi. Det legges vekt på at både den funksjonalistiske og den profesjonskritiske tradisjonen har bidratt med viktige innsikter som er relevante for å forstå de utfordringer og dilemmaer yrkesutøvere innenfor det som kan betegnes som kunnskapsbaserte yrker i dag står overfor.

To bøker som kom ut i Danmark i 2004 - De professionelle (red. Katrin Hjort) og Relationsprofessioner (red. Leif Moos, John Krejser og Per Fibæk Laursen) - søker å skrive seg inn i denne debatt om profesjonsforskningens premisser, muligheter og begrensninger. Hvordan gjør de dette og bidrar de til ny kunnskap på feltet?

Begge bøkene tematiserer hvilke følger de samfunnsmessige moderniseringsprosesser og individualiseringen i senmoderne samfunn har for profesjoner, som er støpt i industrisamfunnets form. På forskjellige måter drøftes det i bøkene hvordan dette har skapt identitetskrise for en rekke profesjonsgrupper. Det henvises til at det ikke i samme grad som tidligere finnes en apriorisk disiplinfaglighet som kan begrunne profesjonene og deres identitet. Følgende av dette for profesjonenes kunnskapsbasis tas opp og det blir drøftet hvilken betydning det kan ha for profesjonsutdanningene og de respektive profesjoners arbeidsfelt. Igjen ses dette i forhold til hvilke utfordringer profesjonsforskningen står overfor i vår tid. Det er i så måte svært ambisiøse profesjonsteoretiske forhold de to bøkene påtar seg å skulle problematisere og gi svar på. Noen artikler gir særlig innblikk i de praktiske dilemmaene ulike profesjonsgrupper står overfor i utøvelsen av sine yrker. I andre artikler foretas det mer teoretiske drøftinger med henvisning til spesielle profesjonsgrupper. Vi mener begge bøkene kan være til nytte for dem som ikke tidligere har reflektert over de særlige samfunnsutfordringer profesjonene i dag står overfor, og hvordan dette kan slå inn i hverdagen i utøvelsen av yrket.

I likhet med mye av dagens øvrige profesjonslitteratur preges begge bøkene av et uklart og til dels motstridende profesjonsbegrep. På den ene siden refereres det til tradisjonelle definisjoner av profesjoner som er utviklet innenfor den funksjonalistiske tradisjonen, mens det på den andre siden legges vekt på at profesjoner først og fremst er kjennetegnet av å være kunnskapsbaserte yrker. Det vises blant annet til Abbot (1988) som nettopp legger en slik vid definisjon til grunn i sin studie av hvordan yrkesgrupper kjemper om kompetanse og kontroll over oppgaver. Å etterlyse en presisering av hva en egentlig mener med profesjoner er problematisk. Alt for mye tid og krefter er utvilsomt blitt kastet bort nettopp på slike forsøk. Det er imidlertid et paradoks når det legges til grunn en svært generell og vag avgrensning av profesjonsbegrepet samtidig som en implisitt langt på vei forutsetter en tradisjonell definisjon. Dette er en utfordring for dagens profesjonsforskning generelt. Ikke desto mindre er det her behov for en viss avklaring.

I flere av kapitlene i boka De profesjonelle redegjøres det for tradisjonene innenfor profesjonssosiologien. For dem som ikke kjenner til disse ulike tradisjonene kan det utvilsomt være nyttig med den oversikten og drøftingen Laursen presenterer innledningsvis. En slik presentasjon ville imidlertid ha vært mer interessant, ikke minst for lesere som har fulgt med i den internasjonale forskningslitteraturen, hvis det også hadde vært trukket inn nyere bidrag. Det gjelder for eksempel Freidsons bok fra 2001 Professionalism, the third logic, som også understreker verdien av sentrale innsikter innenfor den funksjonalistiske tradisjonen.  De sentrale perspektivene som danner utgangspunkt for boka De profesjonelle er ellers spennende oppslag. Det gir en ramme og begrunnelse for å studere en rekke av de utfordringer og dilemmaer ulike profesjonsutøvere i dag står overfor.

Utgangspunktet for boka De profesjonelle er hvordan innsiktene fra de ulike tradisjonene innenfor profesjonssosiologien utfordres i dagens samfunn. For det første vises det til at en stadig større andel av befolkningen har høyere utdanning og selv er i stand til å orientere seg innenfor profesjonenes kunnskapsfelt, stille spørsmål og kreve begrunnelser. For det andre legges det vekt på at tilliten til og gyldigheten av vitenskapelig kunnskap er svekket. Utviklingen av vitenskapelige kunnskap skaper ikke bare løsninger på praktiske problemer, den er som det sies også avslørt som motsetningsfylt og risikoskapende. Dessuten utvikles det i større grad enn tidligere alternative former for kunnskapsproduksjon som utfordrer den tradisjonelt akademiske. Et annet trekk ved dagens samfunn som tas opp i boka, er hvordan moderniseringen av offentlig sektor utfordrer de profesjonelle og ikke minst de profesjonelles autonomi.  Siden slutten av 1980-tallet er det innført reformer for å effektivisere og styre ressursbruken i offentlig sektor bedre. Reformene er i stor grad basert på modellimport fra privat sektor, med vekt på management orientert styringsfilosofi og innføring av kvantitative resultatindikatorer og effektivitetsmål. Desentralisering og delegering blir sett på som virkemidler for å yte bedre tjenester og gjøre offentlig sektor mer brukerstyrt og serviceinnstilt. Ressursene skal forvaltes på en bedre måte, og nye insentiver skal motivere og disiplinere yrkesutøverne. Samtidig som det argumenteres for at omstilling og nedskjæring er nødvendig for å gjøre velferdsstaten mer effektiv, fremheves det at brukerne av tjenestene skal få større innflytelse. De blir forstått som brukere og kunder, snarere enn som klienter og pasienter. Tjenestene skal gjøres mer brukervennlige og demokratiske. Spørsmålet er hva dette gjør med arbeidssituasjonen og legitimiteten for velferdsstatens yrker. Det tradisjonelle byråkratiet var i stor grad basert på en antakelse om at de ansatte handlet ut fra plikt og lojalitet: embetsmannen fikk livstidsansettelse, god lønn og anseelse, mens organisasjonen fikk pliktoppfyllende og lojale ansatte. I de nye styringssystemene styres de ansatte ikke gjennom slike mekanismer, men primært gjennom incentiv systemer og konkurranse.

Dette er etter vår oppfatning spennende tilnærminger. Forfatterne av boka lykkes imidlertid bare delvis i sine ambisiøse forsøk på å problematisere de nevnte profesjonsteoretiske forhold. Flere av artiklene er faglig sett svært vidtfavnende, dels også altfor gjentagende og springende. Noen virker ganske uferdige. Vi tror flere av artiklene kunne stått seg på en mer hardhendt redigering og en skarpere avgrensning. Det dveles i artiklene for sjelden ved enkelte hovedmoment som det så stringent teoretisk analyseres ut fra. I stedet dynges det til stadighet på med nye moment, noe som etter vårt syn svekker mange av artiklenes forskningsmessige status. Bokas tittel er noe misvisende. Den skaper forventninger om at man skal få viten om de profesjonelle og om forskning i profesjoner og profesjonsutdannelser. Innholdet derimot dreier seg i all hovedsak om pedagogiske profesjoner og lærerutdannelser. Med en eksplisitt ambisjon om å skulle favne videre enn som så, synes vi det er påfallende at det i boka ikke gjøres et større poeng ut av spørsmålet om den evidensbaserte forskningens omstridte status i profesjonsforskningen. I én artikkel reserveres dette til et spørsmål om hvilke implikasjoner denne type forskning kan ha for læreres profesjonaliseringsstrategi, i det det i korte trekk henvises til legeprofesjonen. Den evidensbaserte forskningen har fått en ganske omfattende oppslutning innen legeprofesjonen og også innen sykepleieprofesjonen. Den er innen disse profesjonsgrupper samtidig sterkt omstridt, fordi den i så høy grad binder opp forståelsen for hva som er god yrkesutøvelse. Om dette finnes det en betydelig forskning som i boka knapt berøres.

Den siste boka om Relationsprofessioner er utvilsomt den best redigerte av de to. Kapitlene om de ulike yrkesgruppene følger stort sett samme mal. De gir en innføring i den historiske utviklingen og utfordringer innenfor dagens yrkespraksis innenfor følgende relasjonsprofesjoner: lærere, pedagoger, sykepleiere, helsesøstre, sosialrådgivere og mellomledere. For dem som ikke kjenner de ulike yrkesgruppene gir boken en grei oversikt. Mange av artiklene er skrevet av forskere som selv i sin grunnutdanning er profesjonelle innenfor de felt de selv skriver om. Med personlig kjennskap og erfaring blir skildringene inngående og levende. Dette gjelder både når profesjonsgrupper ses i et historisk lys og når nåtidige profesjonsspesifikke temaer drøftes. Denne nærheten til egen profesjon representerer imidlertid samtidig et problem. Som Laursen påpeker i sitt kapittel i foregående bok: Det er en fare for at forskere som selv tilhører den profesjon de forsker på, i for stor grad kan identifisere seg med den aktuelle profesjon og i for liten grad stille spørsmål ved yrkesgruppenes egen selvforståelse. Mange av artiklene i boka om Relationsprofessioner bærer preg av å være skrevet uten en tilstrekkelig kritisk, analytisk distanse til det profesjonsfelt som en selv identifiserer seg med. En rekke kritiske betraktninger som forfatterne selv bringer inn mot egen profesjon, sørger de i artiklene selv for å punktere i det som for oss flere ganger minner mistenkelig om et forutinntatt profesjonsforsvar. Flere av artiklene blir således illustrasjoner på hvordan jurisdiksjonens mekanismer kan virke.

I introduksjonen i boka om Relationsprofessioner spennes det opp et interessant lerret som bakteppe for videre artikkeldrøftinger, i det fokus bringes mot spenningsforholdet mellom relasjonskompetanse og forhandlingskompetanse. Dette viktige spenningsforholdet følger imidlertid ikke som en kunne forvente som en rød tråd gjennom den øvrige boka. Vi synes ellers det er påfallende at boka ikke gjør mer ut av det komparative, som drøftingen av ulike yrkesgrupper langt på vei inviterer til. Vi savner et avsluttende kapittel der de ulike yrkesgruppenes historiske utvikling, kunnskapsgrunnlag og utfordringer blir drøftet og videre en diskusjon om hvorfor det er så tydelige forskjeller mellom dem. Boka om relasjonsprofesjonene blir annonsert som et bind bygget på empirisk materiale. En rekke steder finner vi imidlertid at teoretisk baserte påstander fremsettes som om de skulle kunne belegge faktiske resultater, eksempelvis som når Antonovsky i artikkelen om sunnhetspleie brukes som et sannhetsvitne. Vi savner en større grad av empirisk etterprøving av påstandene som fremsettes. Referanser til aktuelle teorier innen et felt kan gi basis for utvikling av relevante analytiske tilnærminger, men er ingen erstatning for empiriske studier av hvordan ting faktisk forholder seg. Det er tankevekkende når det som i bøkene  med utgangspunkt i ulike teorier og samtidsdiagnoser reises spørsmål om den profesjonelle autonomi og legitimitet er svekket og om rammevilkårene for yrkesutøverne gir rom for profesjonalitet. Slike forhold ville imidlertid ytterligere blitt aktualisert hvis de hadde vært knyttet til konkrete empiriske studier med utgangspunkt i ulike yrkesgrupper. Relatert til de tema, spørsmål og påstander som lanseres i boka hadde vi forventet mer empiriske støttede drøftinger av hvordan yrkesutøvernes motivasjon og lojalitet til egen profesjon utvikles og hvordan dette påvirker kvaliteten og innsatsen i arbeidet. Videre hadde vi ønsket svar på hva konsekvensen er av at profesjonskvalifiseringen i stor grad er formalt skilt fra yrkesutøvelsen og hvordan samspillet innen ulike felt er mellom kvalifisering i grunnutdanning, i yrkesliv og innenfor etter- og videreutdanning. Det samme gjelder hva det er som kjennetegner profesjonsutøvernes yrkeskarrierer og hvordan dette påvirkes av arbeidsbetingelser og preferanser for henholdsvis yrke og karriere, samt i familie og fritid.

Vår konklusjoner at det i begge bøkene gjøres flere interessante profesjonsteoretiske oppslag, men at sentrale påstander ofte ikke er tilstrekkelig empirisk belagt og at det svares ufullstendig på de ambisiøse problemstillingene som reises. Det gjelder særlig boka om relasjonsprofesjonene. Bøkene illustrerer slik sett behovet for videre forskning på dette feltet.

Harald Grimen, Professor, Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo
Finn Daniel Raaen, seniorforsker, Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo
Jens-Christian Smeby , Postdoc stipendiat, Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo