Bent Madsen legger i sin artikkel "Videnskabelse, videntransformation og videndistribution

-om CVUets berettigelsesgrundlag", opp til en bred kunnskapsteoretisk drøfting om forutsetninger for Centre for Videregående Uddannelse. Det er samtidig omfattende spørsmål som behandles. Jeg vil nøye meg med å kommentere noen som jeg ser som særlig sentrale.

Det berettigelsgrunnlag Madsen argumenterer for har etter mitt syn mye for seg. Det er imidlertid noen fallgruber som som ikke tas høyde for. Dels henger det sammen med en manglende kulturkritisk forståelse av de fenomen han behandler, og dels har det etter min oppfatning å gjøre med en noe for enkel og fortegnet framstilling av profesjonene og profesjonsforskningen.

Madsen har rett i at vitensentrene står over for den viktige utfordring å skulle utvikle sin identitet gjennom å beskrive hva som karakteriserer CVUets vitensformer og vitensproduktion, sett i relasjon til den vitensproduksjon som finner sted som forskning på universiteter og som pedagogisk praksis på pedagogiske institusjoner. Som Madsen vil jeg også mene dette ikke vil være mulig uten at senterene involverer seg dypt i en diskusjon om hva som er legitim viten for utøvelsen af velferdsprofesjonene, hvorledes denne viten skapes, hvem som skal skape den, hvorledes den formidles og hvem som kan defineres som potensielle avtagere. Madsen hevder vidensentrene kan ta denne utfordring gjennom å plassere seg i forhold tilto perspektiver - det traditionelle vitenshierarki (forskning, utdannelse, praksis) og et perspektiv der vitensentrene som vitensprodusenter går i aktiv dialog med sine brukere. Madsen mener det med den første posisjon lett følger en defensiv eller reaktiv strategi, basert på en velkjent "nedsivningsmodel for vidensproduktion" der en autoritativ vitenskapelig fundert viten forutsettes å skulle sive ned til uddannelsesnivået, som tar på seg å transformere forskningsresultater og forskningsbasert viten til undervisningsinnhold. I likhet med Madsen vil jeg mene undervisning slik reduseres til formidling av teorier, mens praksis reduseres til anvent teori fra undervisningen. Denne form for anerkjent forskningsbasert viten etterlater profesjonsutdannelsene og praksisfeltet med et betydelig relevansproblem, for her produseres i liten grad vitensformer som direkte understøtter faglig utvikling og profesjonalisering av praksisfeltene. Mot dette holder Madsen en posisjon der vitensentrene er aktive deltagere i vitensproduksjon, og på dette grunnlag retter seg mot profesjonene og deres praksisutøvelse. Dette mener Madsen er nødvendig for å produsere viten av relevans og gyldighed for profesjonene; en viten som må anerkjennes som viten i sin egen rett.

Madsen støtter seg i dette til det skille som i forskersamfunnet er gjort mellom henholdsvis modus-1 og modus-2 forskning, der modus-1 forskning representerer de klassiske akademiske idealer om den autonome forskerinstitusjon, forskerens frihet, forskning for forskningens egen skyld, sosial objektivitet og en desinteresse for anvendelsesmuligheter. Mens modus-2 forskning refererer seg til en ny modernitet som innebærer en ny form for vitensproduksjon, som er tverrfaglig og opererer etter relevans- og anvendelseskriterier. Det er modus-2 forskningen Madsen bruker mest plass på å beskrive. Det er den han har størst sans for. Her vurderes forskningen etter samfunnsmessig nytte og relevans, for som Madsen sier, en hver vitensproduksjon må anses å ha implikasjoner for et samfunns sosiale utvikling.

Det kan selvfølgelig ikke benektes at det sistnevnte må være sentralt i en profesjonsrettet utdannelse. Madsen problematiserer imidlertid ikke i tilstrekkelig grad hva som her menes med "samfunnsmessig nytte" - til nytte for hva, til nytte for hvem, og ut fra hvilke forutsetninger Habermas[1] skiller eksempelvis mellom teknisk, praktisk og frigjørende erkjennelsesledende interesse. Teknisk erkjennelsesinteresse kjennetegnes ved en tradisjonell vitensforståelse, der en er opptatt av empirisk-analytisk viten som en prognostisk viten; en viten for teknisk rådevelde over objektiverte prosesser. En praktisk erkjennelsesledende interesse retter meningsforståelsen seg mot en mulig konsensus mellom handlende parter innenfor rammene av en overlevert selvforståelse. En kritisk samfunnsvitenskap vil imidlertid i følge Habermas ikke nøye seg med dette, men søker stadig å overskride sin egen vitens kulturelle bundethet gjennom selvrefleksjon og ideologikritikk; det er tale om en frigjørende erkjennelsesledende interesse. Hvis man ensidig søker å forbinde samfunnsmessig nytte med det funksjonelle, det som virker og som derfor lar seg fremskrive, holder det lenge med en teknisk og praktisk erkjennelsesledende interesse. Med det er vel ikke alt som er funksjonelt som man bør fortsette med? Mangt kan komme til å forbli taust og undertrykkes med et slikt perspektiv. Hvor er i Madsens fremstilling det selvrefleksive og ideologikritiske perspektiv blitt av?

Den Modus-2 forskningen Madsen støtter seg til beskrives å være et resultat av at det gjennom nye finansieringsformer stilles krav til forskningens innhold fra samfunnets side. I pakt med dette vil i følge Madsen gyldighet og pålitelighet gjøres om til et spørsmål om sosial bæredyktighet, og bæredyktig viten skal vurderes ut fra om den er produsert under sosiale omstendigheter som kan karakteriseres som tillitvekkende. For Madsen blir i en dialog om anvendelsesmuligheter og sosiale implikasjoner, sosial robusthet og samfunnsmessige konsekvenser en sentral målestokk. Forskningen skal i følge Madsen sikres en større overlevelseskraft, gjennomslagskraft og anerkjennelse i samfunnet. Vitensproduksjonen skal foregå i dialog med samfunnets forskjellige grupper og inndra forskellige samfunnsmessige interesser.

Jeg deler Madsens oppfatning om at forskere og utdannere trenger å bli stilt til rette fra samfunnets side. Gyldighet og pålitelighet har ubetinget noe å gjøre med sosial bæredyktighet, og bæredyktig viten noe å gjøre med om den kan karakteriseres som tillitvekkende. I fortsettelsen savner jeg imidlertid hos Madsen et kulturkritisk perspektiv og en kulturkritisk problematisering. I det som beskrives som en dialog om anvendelsesmuligheter og sosiale implikasjoner, der gjennomslagskraft og anerkjennelse i samfunnet er en ledetråd for forskningen, er Madsen taus om betydningen av den upopulære forskningen - den som leter fram kritiske perspektiver og sosiale implikasjoner som utfordrer forskjellige grupper og samfunnsmessige interesser; den forskningen som ikke får gjennomslagskraft og anerkjennelse i samfunnet, fordi den bryter med en gjeldende paradigmatisk forståelse.

Dette berører et meget sentralt tema i forskningssammenheng: forholdet mellom nærhet og distanse. Nærhet og tilstedeværelse i forhold til forskningens tema og fenomen er ofte en forutsetning for å forstå. Her medvirker utvilsomt de sider ved modus-2 forskningen som Madsen støtter seg til å gi denne forskningstradisjonen et fortrinn, sammenliknet med modus-1 forskningen. Nærhet kan imidlertid også forblinde. Når forskeren i sin vitensproduksjonen går i dialog med samfunnets forskjellige grupper og inndrar forskellige samfunnsmessige interesser, i sin streben etter anerkjennelse og gjennomslag, vil dette kunne skape forpliktende bånd som forhindrer det å få en refleksive distanse til de fenomen som studeres. Madsen redegjør ikke for hvordan modus-2 forskningen skal kunne forhindre dette. Uten dette medregnet, ligger det farlig nær å tenke seg at CVUets vitensproduksjon, om en følger Madsens utlegninger, ensidig kan komme til å forbindes med kulturell reproduksjon. Dette er etter mitt syn altfor snevert. Riktignok er CVUets forskningsmessige legitimitet bundet til at den bidrar til en profesjonskvalifisering som velferdsstaten trenger. Dersom samfunnet ikke bare er et repetisjonsfenomen og de samfunnsmessige betingelser ikke kun skal opprettholdes i sin nåværende tilstand og reproduseres gjennom utdanning, tilfaller det imidlertid også utdanningssystemet gjennom sin vitensproduksjon å frambringe potensialer for samfunnsmessig forandring i profesjonsutøvernes felt.[2]

I disse spørsmål blir Madsens fremstilling for unyansert. Jeg følger Madsen i at arbeidsdelingen mellom vitensprodusent, vitensavtager og bruker står for nedbrytning. Madsen fører imidlertid dette etter mitt syn til en feil konklusjon når han fra modus-2 tilhengerne posisjon uforbeholdent kritiserer forskersamfunnets autonomi. Jeg spør: Hva slags vitensformasjon og vitensdistribusjon er det vi tilstreber og bedriver, hvis vi ikke også ønsker velkommen begrunnete synspunkter fra de som står utenfor vårt anerkjennende og forpliktede dialog?

Det ser ut som Madsen vil en annen vei. Madsen medgir for så vidt at modul-2 forskningen gjør seg sårbar for kritikk når innholdet retter seg mot en vitensproduksjon som underlegger seg strategiske, instrumentelle og meget snevre problemløsende formål. For Madsen dreier det seg likevel om at vitensproduksjon ikke lenger kan opprettholde en prinsippiell immunitet overfor bidrag til løsning av eksempelvis velferdsstatslige problemer. Dette i følge Madsen på grunn av den eksterne innflytelse som strategiske samarbeidsrelasjoner mellom forskellige samfunnsmessige organisationer gir. I stigende grad fremhever Madsen at forskningen operasjonaliseres i kryssningspunktet mellom statlige, offentlige, faglige, private og yrkesmessige organisasjoner og virksomheter, i det der dannes finansielle partnerskap. Slik Madsen ser det innebærer dette en ytterligere markedsgørelse av den samfunnsmessige vitensproduktion, som også påvirker klassiske akademiske idealer om autonomi, og i sær forskningens ideal om uavhengig og objektiv vitensproduksjon. Med utgangspunkt i modul-2 teoriene vil så Madsen utforme et strukturelt grunnlag, som CVUets vitensentra kan definere sine funksjoner og posisjoner ut fra.

Det må også etter mitt syn være viktig for institusjoner som CVU å være fortrolig med det ovennevnte, hvis det skal kunne bidras til en anvendlig og relevant vitenskapelse, vitenstransformasjon og vitensproduksjon - MEN igjen: Hvor har her det kulturkritiske perspektivet tatt veien hos Madsen; det upopulære perspektivet som er opptatt av hva et overbevisende, velmenende modus 2 samarbeid ikke muliggjør og undertrykker som en mulighet. Ved å rette fokus ikke bare mot det system av meninger som lar seg realisere ved hjelp av modus-2 forståelseshorisont, men også mot de oppfatninger som ekskluderes og undertrykkes ved denne mulighet[3], er det man etter mitt syn vil kunne få frem det brede spekter av vitenskapelse, vitenstransformasjon og vitensdistribusjon som institusjoner som CVU antagelig bør tilstrebe.

Jeg er for øvrig enig med Madsen i at den traditionsbestemte, hierarkiske arbeidsdeling mellom forskning, utdannelse og praksis kan komme til å tilsløre at såvel utdannelser som profesjonspraksis også beskjeftiger seg med vitensproduksjon. Det må framheves som en vesentlig oppgave for vitensentrene å bidra til å markere de vitensproduserende aspekter ved denne praksis og at disse vitensformer har krav på å bli respektert i sin egen rett. Å respektere disse vitensformer, profesjonspraksiser og utdannelser i sin egen rett og i sin egenart, må etter mitt syn også inkludere en respekt for disses mulighet til selvpålagt selvbestemmelse, i forhold som sterkt angår dem selv.

Hva sier imidlertid Madsen her? En ytterligere karakteristikk av den vitensproduksjon "som det vil være relevant for CVUet og dets videncentre at satse på", kjennes i følge Madsen ved en politisk intensjon om en forhandlet modernisering, som betyr: ".. på trods af modernisering fra oven – at der lægges op til at professionerne selv skal udfylde mål- og rammestyringen med en synlig og dokumenteret faglighed […] der skal kunne gøres til genstand for demokratiske beslutninger og forhandlinger".

Når det dreier seg om "demokratiske beslutninger og forhandlinger" er det altså etter Madsens syn tale om en selvbestemmelse for profesjonene som er tilskrevet dem, og som de i neste omgang vil holdes ansvarlig for å oppfylle gjennom å " udfylde mål- og rammestyringen med en synlig og dokumenteret faglighed".

Når det for de profesjonelle skal reflekteres og tas stilling til hvilken betydning mål og oppgaver som i den lokale kontekst bør prioriteres, skal det altså ikke også kunne skje fritt ut fra ens egen spørsmålshorisont og i en tilstrebet maktfri argumentativ prøving mot andres argumenter. Det skal skje forbeholdent med referanse til et forut gitt mål- og rammestyringskonsept, som en vet ikke sjelden kan inkludere en rekke angitte kriterier, indikatorer og resultatmål.

Hva med en profesjonskritikk og kvalifikasjonskritikk, der det reflekteres over mål- og rammestyringens begrensninger i forhold til profesjonsutøvelsens, etikk forutsetninger og intensjoner? Mitt forslag er at CVUet bør inkludere dette.

Jeg vil forsøke nærmere å vise nødvendigheten av dette gjennom et eksempel: I kraft av å være spesielt kyndig innenfor sitt område, vil man kunne mene at den profesjonelle har en anerkjent rett og moralsk plikt til å komme med kritikk og synspunkter på de faglige rammebetingelsene i sitt yrke. Når på den annen side den profesjonelle i en målstyrt organisasjon betraktes å skulle tre inn i rollen som en uforbeholden agent for det til enhver tid rådende system, er en allerede forbi det punkt der det er av betydning å stille spørsmålstegn ved målenes moralske autoritet. Den profesjonelles oppgave vil ikke da lenger være å definere de etiske premissene for sitt arbeid, men å utføre det på beste måte i henhold til de anvisninger som er gitt i planer og forskrifter.[4] Således vil skillet mellom den manipulative og ikke-manipulative samtale utslettes. Den profesjonelle framtrer i stedet som ekspertadministratoren - "the manager" (MacIntyre[5]) - som innenfor sitt domene har det som sin oppgave å sørge for at offisielle mål og oppgaver innfris. Den profesjonelle autonomi vil være knyttet til å overvåke at en opptrer i overensstemmelse med hva som er forutsatt.[6] Autonomien er derved altså ikke genuint selvpålagt, men får i stedet et selvteknologisk meningsinnhold[7], forbundet med noe som allerede er institusjonelt definert. Det å forholde seg reaktivt[8] eller argumentativt kritisk[9] til gjeldende institusjonelle ordninger og kulturelle tradisjoner, hører således ikke lenger med til den profesjonelles autonome selvforståelse. Et alternativt yrkesetisk oppslag vil etter min mening være et som tar høyde for dette gjennom å gi rom for også en kulturkritisk ethos: Et oppslag der betydningen av å ha kunnskap om de formelle rammene for egen virksomhet ikke fornektes (f.eks. om mål- og rammestyring), og hvor det å ha kunnskap om hvordan en kan utnytte policy-program og virksomhetsplaners handlingsrom anerkjennes, men der det samtidig legges vekt på verdien av å ha et refleksivt forhold til egen yrkesetisk kodeks og den virksomheten en står som formidler av.[10] Noe som i neste omgang vil kunne ses som en forutsetning for også å involvere brukerne i en kritisk drøfting av ulike løsninger som angår dem, og aktivt gripe inn når deres rettigheter står på spill - når eksempelvis mål- og rammestyringens detaljerende virkemidler tar overhånd.

I dette ligger det, som jeg har ment å vise, en nyansering av begrepet profesjonell autonomi, som Madsen ikke tar høyde for. Madsen taler om moderniseringen som "søger et opgør med professionernes magtfulde selvforvaltning af faglighed og den interne vurdering af resultaterne. Det er tale om "brugerinddragelsen og tilpasningen af indsatser og ydelser til den enkelte borger". Madsen synes derved å assosiere profesjonell autonomi promært med individuell profesjonell autonomi eller de profesjonelles kollektive autonomi. Individuell autonomi[11] kjennetegnes ved en monologisk praktisering av faglige ferdigheter. Eksperten betraktes i samspillet med brukeren å være i en posisjon hvor han enerådende vet hva som er best å gjøre: stille diagnose, planlegge, gjennomføre, evaluere. Kollektiv profesjonelle autonomi innebærer innenfor et anerkjent lokalt kollegialt fellesskap å kunne bestemme premissene for sin egen autonome profesjonelle realisering.

I adskillige sammenhenger vil etter min mening slike former for profesjonell autonomi kunne komme til sin rett, men som vist i det foregående, ofte også ikke. Å imøtekomme de andres virkelighetsoppfattelse, behov og interesse fordrer også noe annet, som Madsen er inne på. Madsen gjør imidlertid en feil når han etter mitt syn svartmaler det profesjonelle autonomibegrepet. I betraktning av det selvsagte i at de profesjonelle har en viss frihet til kvalifisert dømmekraft i sitt yrke og som faglig kvalifiserte besitter myndighet, ser jeg i stedet behovet for å utvide det profesjonelle autonomibegrepet, gjennom å gi det flere nyanser.

I betraktning av brukernes interesser, vil det også være behov for å utvikle et begrep om profesjonell autonomi innenfor rammene av en forpliktende, deltakende prosess der ulike berørtes interesser gis mulighet til å innvirke på meningsdannelse, viljesdannelse og beslutningsdannelse.[12] Det betyr for den profesjonelle å la sin faglige kunnskap rettferdiggjøres gjennom motforestillinger, kritikk og argumentasjon mellom alle berørte parter i en problematisert situasjon, der den profesjonelles autoritet vil vises ved hans kompetanse- og ikke ved hans maktautoritet. La oss kalle dette for den profesjonelles deliberative, kommunikative autonomi.

I respekt for vitenskapelsen, vitentransformasjonen og vitendistibusjonen innenfor det profesjonelle felt mener jeg imidlertid det profesjonelle autonomibegrepet ytterligere bør nyanseres. For skal en som profesjonell genuint kunne hjelpe en annen videre i sin egen livsmestring, må denne - fritt fra målstyringens bånd - også uforbeholdent få slippe til med sin forståelse av situasjonen. Bare slik vil etter min mening den profesjonelle ha mulighet til å bli kjent med brukerens genuine erfarte behov. Det dreier seg om i møtet med den andres kallelse å søke en deltakelse i dennes annethet, på måter som på forhånd ikke er forutsett eller antatt.[13] Praktiseringen av ens profesjonelle autonomi blir slik sett et vågestykke. Et vågestykke i den forstand at det betinger at en som yrkesutøver er villig til å holde tilbake sin profesjonsbetingete definisjonstrang og kontroll for å imøtekomme brukerne, i det der erkjennes at rettferd dreier seg om rettferd også for den andre og dennes annerledeshet. En annerledeshet som per definisjon ikke kan totaliseres eller forutses, fordi den bare eksisterer som den andres erfaring. Erkjennelsen av dette kaller den profesjonelle til tilbakeholdenhet - til å også utvise det som vil betegnes som en åpnende, dekonstruerende autonomi. Dette trenger ikke å stå i motsetning til å mene at ens profesjonelle autonomi må hvile på visse faglige forutsetninger og skal ha plass for ulike brukeres interesser og den kyndige profesjonelles inngrep. Ved den åpnende, dekonstruerende autonomi erkjennes det imidlertid samtidig hvilke hensyn som ekskluderes og overses på denne måte. Og at det derfor også må gis rom for den enkelte brukers uventete framtreden i det profesjonelle arbeidet, og for muligheten av at hver den som skal hjelpes må ha rett og mulighet til å bringe sin egen genuine opplevelse av situasjonen inn, på en måte som gjør at den kan tematiseres som del av ens egen selvbiografiske erkjennelsesprosess, som man må kunne få finne sin vei å gjennomløpe.

Disse kritiske kommentarer til visse sider ved Madsens artikkel er ikke ment å skygge for det som etter min oppfatning er det helt sentrale, nemlig at Madsen trekker opp en viktig og relevant diskusjon om CVUets berettigelsesgrunnlag. Fra noe annerledes premisser enn Madsen vil jeg også mene at utdannelsenes vitensproduksjon må ses i et komplekst vitenskretsløp, der deltagernes praksisviten og erfaringsbaserte vitensformer også innvirker på utdannelsenes vitensproduksjon, og at det er viktig å avdekke dette vitenskretsløp med dets forskjellige transformasjonsprosser. Perspektivet blir også noe bredere når det er tale om at de avledte konsekvenser for praksis må være et vesentlig gjenstandsfelt for CVUets forsknings- og udviklingsaktiviteter. Samtidig deler jeg Madsens syn at det er mangelfull viten om disse transformasjonsproblematikker som angår forholdet mellom undervisning, læring, praksis og praksislæring. Noe som understreker betydningen av å etablere dialog og samarbeid med det felt som skal utforskes.

Litteratur

Derrida, J. (1976): Of Grammatology, Baltimore & London, The John Hopkins University Press [fr. utg. 1974]

Derrida, J. (1984): "Deconstruction and the other. An interview with Jacques Derrida", i: Kearney, R. (red.): Dialogues with Contemporary Continental Thinkers, Manchester: Manchester University Press

Derrida, J. (1989): "Psyche: Inventions of the other", i: Waters, L. & W. Godzich (red.): Reading de Man Reading, Minneapolis, University of Minnesota Press

Foucault, M. (1988): ”Technologies of the Self”, i: Martin, L.H., Gutman, H. & P.H. Hutton (red.): Technologies of the Self: a Seminar with Michel Foucault, , Amherst, The University of Massachusetts Press

Foucault, M. (1994): Overvåkning og straff, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag [fr. utg. 1975]

Habermas, J. (1974):Vitenskap som ideologi, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag

Habermas, J. (1984): The Theory of Communicative Action I, Boston, Beacon Press

Habermas, J. (1987): The Theory of Communicative Action II, Boston, Beacon Press

Habermas, J. (1990): "Discource Ethics: Notes on a Program of Philosophical Justification", i: Habermas, J.: Moral Conciousness and Communicative Action, Cambridge, MIT Press

Lortie, D.C. (1969): "The Balance of Control and Autonomy in Elementary School Teaching", i: Etzioni, A. (red.): The Semi-Professions and Their Organizations, New York/London, The Free Press

MacIntyre, A. (1985): After Virtue. A study in moral theory, London, Duckworth [1981]

Mollenhauer, K. (1997/1976): "Pedagogikk og rasjonalitet", i: Dale, E.L. (red.): Pedagogisk filosofi, Ad Notam Gyldendal

Rorty, R. (1990): Philosophy and the Mirror of Nature, Oxford, Basil Blackwell Ltd. [1980]

Raaen, F.D. (2002): Den profesjonelle lærer - å komme til seg selv gjennom å gi rom for noe annet, Selvvalgt prøveforelesning til dr.philos-graden, Utdanningsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Oslo, 29. august, 2002

Titmuss, R.M. (1971): "Welfare ''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''Rights'''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''''', Law and Discretion", i: The Political Quarterly, Vol. 42, no. 2